Om jødisk begravelseskikk på Jesu tid og en sammenlikning med Likkledet i Torino

Om jødisk begravelseskikk på Jesu tid og en sammenlikning med Likkledet i Torino

Av Jostein Andreassen, Søgne

Evangelisten Johannes forteller at Jesus ble gravlagt ”slik skikken er ved jødenes gravferder” Men hvordan var så den? En kan selvsagt finne ut en god del ved å studere evangelistenes grundige beretninger. Jeg har også gått gjennom andre kilder for å få vite mer om hva dette innebar.

Der finnes lover og forordninger dagens jødiske lærde anerkjenner som rettledende og praksis tilbake til i alle fall 200-tallet. Det er selvsagt et spørsmål hvor forskjellige disse er fra dem som gjaldt på Jesu tid, men vi vet at på dette området har jødene vært ytterst konservative. Vi kan også sammenlikne med beskrivelser av slike ritualer i skriftene til den jødiske historieskriveren Josefus (ca. år 90) – og ikke minst med det vi kan slutte ut fra arkeologiske utgravninger, særlig i Qumran, hvor der er funnet så mange som 1200 graver. 

GRAVLEGGELSE AV KORSFESTEDE PERSONER BLE BARE PRAKTISERT I EN JØDISK SETTING, I KORT PERIODE OG IKKE SENERE ENN ÅR 66 (DEN JØDISKE OPPSTANDEN): NT-professor Werner Bulst, Frankfurt am Main, skriver: ”Praksisen med å gravlegge korsfestede personer var begrenset til bare en kort periode: Nemlig i Palestina: I år 6. e.Kr. fjernet keiser Augustus den jødiske kongen Arkelaus. Så satte han inn en romersk prokurator [Coponius] som hadde fullmakt til å utstede dødsstraff. (..) På samme tid var den jødiske regjering [Det høye råd] fremdeles i virksomhet, og dette forlangte gravleggelse [av jøder] før solnedgang i henhold til sin lov. Denne svært spesielle regelen ble definitivt avsluttet med Den jødiske krigen i år 66 e.Kr.” (Little 1994: 218ff.). Da kollapset organiseringen av det jødiske samfunnet i Israel: Enhver måtte klare seg som best han kunne.

To interessante opplysninger fra Josefus kan være med på å bekrefte denne påstanden fra Bulst: Tiberius Julius Alexander, procurator i Judea år 46-48, passet nemlig på å overholde de lokale skikkene for å bevare freden, skriver han (Whiston 1987:611). Josefus beskriver dessuten fra oppstanden 20 år senere hvor fryktelig det var når de romerske erobrerne bare dumpet døde kropper: ”Jødene pleide å være så nøye med begravelsesritene sine at til og med de som ble korsfestet fordi de var funnet skyldige i en forbrytelse, ble tatt ned og begravet før solen går ned” (Whiston 1987: 679).

I vår tid gjelder fremdeles regelen: ”Absolutt ingen begravelsesrite skal nektes den som er henrettet av Staten” (Zlotnick 1966:35).

DE ENKELTE BESTEMMELSER

1.GRAVLEGGE SAMME DAG: Moseloven (5. Mosebok 21,22f.) sier: “Når en mann får dødsstraff og han blir henrettet og hengt opp på et tre, skal du ikke la den døde kroppen hans bli hengende på treet, men gravlegge ham samme dag.” På samme måte sier Ganzfried: ”Den døde skal gravlegges før det blir natt” (1927: CXCVIII,p.3, s.100). Rabinowicz skriver at det å gravlegge en død kropp var en hellig plikt for enhver jøde. Han refererer til 5. Mosebok 21,23: "Til og med kroppen til en kriminell kunne en ikke bare bli liggende over natten, men han måtte bli begravet samme dag han døde fordi "en kropp som er forlatt hengende bringer ned Guds forbannelse" (1994:37, jf. s. 13).  

Evangelisten Johannes forteller således at jødene [dvs. de jødiske lederne] ikke ville at de korsfestede skulle bli hengende over sabbaten. Døden ble derfor framskyndet (19,11). En modig fariseer stod fram for å ville begrave Jesus: Josef fra Arimatea. Den korsfestede var død ved den 9. time, dvs. kl. 15 (Luk. 23,44). Han bad nå om Pilatus’ tillatelse til å ta ned Jesu kropp.” Tillatelsen kunne han bare få ved å oppsøke landshøvdingens i hans borg. Det tok nok noe tid, for trolig fikk Josef ikke foretrede med en gang. Evangelisten Markus gir den tilleggsopplysningen at da Josef kom til Pilatus, undret denne seg over at Jesus alt skulle være død. Han tilkalte offiseren, sannsynligvis den ansvarlige for korsfestelsen, for å få sikker beskjed. Først da offiseren kom tilbake, fikk Josef tillatelsen. Men det hadde jo også tatt litt tid. Nå fikk rådsherren det travelt: Jesus måtte nemlig være i grav før den 12. time (klokka 18). Ved synet av den første stjerne på himmelen begynte sabbaten. 

2.DEKKE ANSIKTET: Med en gang Jesu venner hadde fått tilgang til den døde kroppen hans, måtte de ifølge jødisk lov sørge for at ansiktet ble dekket til: ”Ansiktet på alle avdøde skal dekkes til” (Lamm 1969: 4,p.2). ”Et klede må bli trukket over ansiktet” (Feinberg 2012: 302).

3.ØYNENE PÅ DEN DØDE SKAL LUKKES: “Etter at døden er stadfestet, skal øynene .. på den døde lukkes, (…)” (Lamm 1969: 4,p.2). Ifølge Meacham skal dette være en gammel tradisjon for å forhindre øynene i å åpnes før de skimter den nye verden” og henviser til Bender 1895: 101ff. Arkeologiske funn av personer som må ha omkommet på voldelig vis og hvor en da på grunn av dødsstivhet ikke kunne få lukket øynene, viser at jødene kunne legge mynter eller potteskår i øynene (Bender, som ovenfor; Meacham 2005: 19).

4. MUNNEN SKAL LUKKES: The Jewish Encyclopedia sier: ”Munnen [på de døde] ble lukket og holdt i posisjon av et bånd” (vol 3, 1925: 434 ff.) Så også Danby 1933 (”Shabbath” 23,5) og Lamm 1969: 4,p.2. ”Haken skal bindes opp” (Ganzfried 1927: CXCV,p.7, s. 91).

5.NÅR DEN DØDE LEGGES TIL HVILE, SKAL HAN IKKE HA KNYTTEDE HENDER: ”Den dødes hender skal ikke knyttes.” (Ganzfried 1927: CXCVII,p.5, s.99).

6.DEN DØDE SKAL LIGGE PÅ RYGGEN: ”Den døde kroppen skal ikke legges med hodet ned”. Og: ”Den døde skal legges på ryggen, med ansiktet opp” (Ganzfried 1927: CXCVII:p.2, s.98 og CXCIX,p.2, s. 103). Fra utgravninger i Qumran kjenner vi at de døde i essener-sekten lå på ryggen med bøyde albuer og hendene plassert på tvers over bekkenet. (Meacham 2005:18)

7.DEN DØDE SKAL I VISSE TILFELLER IKKE VASKES FØR GRAVLEGGELSEN: Code of Jewish Law krever at en person som er henrettet av myndighetene eller som har lidd en voldsom død, ikke skal vaskes” (Ganzfried 1927: CXCVII, p.9, s.99). Og: ”Dersom den døde blør etter at døden er inntruffet, da skal han ikke vaskes” (Lamm 1969: 244,7,10; Wilson 1998: 55).

8.DEN DØDES BLOD SKAL SAMLES OPP OG LEGGES I GRAVEN SAMMEN MED HAM: Om en person blør etter at døden er inntruffet, skal blodet samles opp og begraves sammen med ham. Også sand og jord som blodet har blandet seg med, skal graves opp og legges i graven. Likedan skal skje med tøy som det er kommet blod på, om blødningen har funnet sted etter at personen er avgått ved døden. (Ganzfried 1927: CXCVIII, p.10, s.100). ”Blodige klær fra døde ved ulykker eller vold, skal begraves sammen med den døde kroppen” (Lamm 1969: 15, p.3). 

9.KLÆR ELLER TØRKLÆR MED BLOD SOM ER SAMLET OPP FRA DEN DØDE, SKAL LEGGES FOR SEG SELV: I tilfeller hvor blodet fra en person fortsetter å komme fram etter at døden har inntruffet, skal klær/tørklær som er trukket inn med blod, samles og legges separat ved føttene. Det samme gjelder sand på marken hvor det er kommet blod” (Lamm 1969: 244, p.7-10).

Hva kan vi lære av dette? Jo, det hodekledet som evangelisten Johannes fant i Jesu grav, var ikke forlatt slik, pent og pyntelig, av den oppstandne selv! Det blir helt feil når enkelte prester og predikanter utlegger denne tilsynelatende detaljen slik. Nei, hodekledet var plassert på denne måten – etter loven – av gravleggerne!  Dette kledet har vært brukt til å dekke ansiktet (jf. punkt 2) og til å samle opp blod (Jesus blødde både fra tornekronen og fra spydstikket i siden, jf. punkt 8).

(En annen ting er at dette hodekledet utvilsomt eksisterer fremdeles, sammen med Oddvar Søvik så jeg det i Oviedo i Nord-Spania for få år siden. Det ble fraktet dit fra Jerusalem i år 614 og har vært der siden. De siste årene har det vært gjenstand for en inngående forskning. Sudariet i Oviedo, som det heter, vises fram hver Langfredag og hvert års 14. og 21. september. Se min bok om Likkledet i Torino, s. 163ff. eller se  http://torinokledet.no/jesu-hodeklede--sudariet-i-oviedo )

10.DEN DØDE MÅ GRAVLEGGES I ET LINKLEDE: Code of Jewish Law gjør det helt klart at jøder skal begraves i et likklede. Det gjør også The Jewish Way in Death and Mourning [sorg], i kapitlet om “Dressing” (påkledning; Ganzfried 1927:CXCVII, p.1, s. 98; Lamm 1969: 7f.; Rabinowicz 1994:29). Linkledet skal ”understreke troen på de dødes oppstandelse”. Videre måtte det ”være tilpasset en som snarlig skal stå for dommen overfor Gud den allmektige.” Kledet (hebr. ”sovev”) skal derfor være håndlaget, fullstendig rent, hvitt og ikke ha lommer eller knuter av noe slag.” 

11.NÅR DEN DØDE KROPPEN ER LAGT I LINKLEDET, SKAL ET BØNNESJAL LEGGES OVER ANSIKTET: Etter at Lamm har skrevet grundig om likklær, går han over til ”tallit” (bønnesjal). Da heter det: ”Den døde skal deretter (”should then be”, JAs uthevning) skjules i sitt tallit” (s.8). Rebecca Jackson, USA, jødekristen, som forsker på gamle jødiske gravskikker og som jeg har diskutert dette med, hevder at bønnesjalet etter loven skal legges over ansiktet på den døde, oppå linkledet. Når det var gjort, sier hun at ifølge loven, så også Lamm, skal en av de knyttede taustumpene (”tzitzit”) som henger på bønnesjalet, kuttes av.

En viktig ting å huske vedrørende jødiske begravelser: Jødene drev ikke med balsamering. Kroppen skulle ikke bevares, men derimot gå i oppløsning. Velluktende urter som myrra og aloë ble ikke plassert der for å bevare kroppen, men for å dempe ned lukt fra dekomposisjonen. Det var svært viktig for en jøde å vise den døde ære ved å besøke graven. Der er ulike skikker: Noen krever besøk hver dag i fem dager etter begravelsen, andre sier at besøk først bør finne sted etter sju dager, så etter en måned. Ca. ett år etter begravelsen kom imidlertid familien for å samle sammen de enkelte bein i skjelettet fra den avdøde og la dem i et ossuarium, en beinkiste. Den var så lang som lårbeina og ble forsynt med den dødes navn. Dette kalles "Secondary burial" (King & Stager 2001: 364). Slike beinkister kan ses ved Dominus flevit-kirken på Oljeberget, se   http://en.wikipedia.org/wiki/James_Ossuary

12.BLOMSTER I GRAVEN/VED DEN DØDE? Talmud forteller oss at ”in ancient days” ble velluktende blomster og ”spices” (krydderurter som myrra og aloë) brukt ved begravelsen for å redusere lukten fra en kropp som gikk i oppløsning: ”Det skal legges røkelse under alle bårer.” Rabinowicz forteller dessuten at der er mange referanser i Talmud om å legge krydderurter i graver: "Rabbi Jannai beordret sønne sine å plassere myrtelkvister på den døde kroppen hans, og det var til og med tillatt å kutte myrtelkvister på andre dag av Festen til dette formålet" (1994:42). I vår tid skal det ikke være blomster under en jødisk begravelse, fordi dette forbindes med en kristen høytidelighet. Nå [da skikken med å begrave folk i ei klippehule, er slutt] er dette ikke nødvendig lenger og frarådes, ja, forbydes. (Lamm 1969: 18; Feinberg 2012: 303).

”Myrra ble brukt av egypterne til balsamering og er en velluktende harpiks. Jødene formet det om til pulver og blandet det med aloë, et pulver fra det aromatiske sandeltreet [vel heller arter av aloeplanter]. Blandingen gav en behagelig vellukt til forskjellige anledninger (Sal. 45,8; Ordspr. 7,17; Høys. 4,14). Den velluktende pulverblandingen ble sannsynligvis lagt langs likkledet. Mer pulver ble lagt under kroppen, og kanskje pakket rundt det. (…).” (Carson 1991: 418; 630; 636f.). Dessuten: “Myrra, en velluktende harpiks brukt av egypterne til balsamering, ble omformet til pulver og blandet med aloë (…). Sannsynligvis ble de velluktende krydderiene spredt langs likklærne så vel som under og kanskje rundt Jesu legeme. Så ble kledet bundet rundt kroppen. Andre krydderier må ha blitt spredt nær inngangen til graven” (Köstenberger 2004:555; JAs oversettelser.) Den nye norske oversettelsen (“Godt nytt” 2006) bruker ordet “velluktende salve” (Johannes 19,40). I den engelskspråklige faglitteraturen brukes, så langt jeg kan se, konsekvent ”powder”.

13.EN DØDSDØMT BØR GIS DRIKKE: En dødsdømt mann bør gis vin og røkelse å drikke for at dette skal døyve lidelsene hans (Zlotnick 1966: 34); jf. Jesus ble gitt eddikvin da han hang på korset (Johs. 19,29f.)

BEGRAVELSEN TIL NOEN BIBELSKE PERSONER: I slutten av 1. Mosebok står det at Josef skal lukke sin far Jakobs øyne etter at han er død (46,4). Det er også fortalt om kong Asa (800-tallet f.Kr.) at da han ble begravet, ble han lagt på et leie fylt med velluktende urter og forskjellige salver som var blandet (2. Krøn. 16,14). Josefus skriver mye senere om Herodes den Stores gravferd (år 4 f.Kr.). Prosesjonen ble fulgt av 500 av hans tjenere som bar velluktende urter (Antiquitates 17.8,1ff.). Talmud beretter på sin side om at Rabbi Gamaliel. Ca. år 50 f.Kr. ble han gravlagt med hele 80 pund krydderurter (Watson 1842: 200; ett pund er 327 gram). Talmud har et eget kapittel om likklær (Feinberg 2012: 303). 

Det hadde vært spennende å vite om velholdne og fromme personer som Josef fra Arimatea og Nikodemus håndterte den døde kroppen til Jesus egenhendig eller ved hjelp av sine tjenere. Om de tok i et lik, ville de suspendere seg selv til å kunne feire den forestående påsken (King & Stager 2001:362). De ble urene: ”Den som rører ved liket av et menneske, skal være uren i sju dager” (4. Mosebok 19,11). Vi ser imidlertid ved flere anledninger at Jesus ikke brydde seg om dette, jf. Jairus’ datter, Mt. 9,24). Men fromme fariseere som Josef og Nikodemus gjorde nok det ..

EN SAMMENLIKNING MELLOM DE JØDISKE LOVENE OM BEGRAVELSE OG LIKKLEDET I TORINO

Det er alminnelig enighet blant forskerne at begravelsen av mannen i Likkledet må ha skjedd raskt, den virker ”uferdig”. 

Hodet har vært dekket. Det kledet ble også brukt til å samle opp blod, Sudariet i Oviedo, er bevist å ha dekket hodet på samme mann som har ligget i Likkledet i Torino. 

Øynene er lukket. Siden dette ellers har vært umulig pga. dødsstivheten, er det utført ved hjelp av mynter.

Munnen er lukket. På grunn av dødsstivheten er åpenbart et kinnbånd blitt benyttet.

Hendene er ikke knyttet.

Mannen ligger på ryggen.

Analyse av blodflekkene på Kledet viser at mannen i Likkledet ikke er vasket før begravelsen. Disse viser nemlig at der også er blod på dette Kledet som er kommet fra sår før han døde. 

Hodekledet er tydeligvis lagt separat, der er ikke avtrykk på det som på Likkledet.

Mannen ligger i et linklede.

Mannen ligger på ryggen med armene over skrittet. Det er alminnelig enighet om at armene på grunn av dødsstivheten er ”brukket ned” med makt og deretter bundet opp nettopp slik, i tråd med sedvane om liggestilling i graven.

Forskerne har bekreftet funn av myrra og aloë, både på Sudariet i Oviedo og på Likkledet. 

MANNEN I LIKKLEDET ER EN JØDE OG ER BLITT BEGRAVET SOM EN JØDE.

MANNENS UTSEENDE BEKREFTER: Mannen i Kledet har langt hår, skjegg og bart. Han har hengende lokker foran ørene, slik en ortodoks jøde ville ha og som var ”et vanlig utseende i Palestina på Jesu tid” (Iannone 2013: 19f.). Han har ”hestehale” (Andreassen 2011: notene 43, 44, 45 og 223). Mannen har “sidelocks” (hengekrøller; Iannone: 2010: 17; jf. Moselovens påbud: “Dere skal ikke runde av håret på sidene og rake skjegget i kantene.” (3. Mosebok 19,27; jf. 21,5. Jødene måtte ikke ha kortklipt hår ved tinningen: Jeremia 9,26; 25,23 og 49,32).

Rettsantropolog Thomas Dale Stewart ved The Smithsonian Museum of Natural Sciences sier at skjegget, håret og ansiktstrekkene til mannen passer til en jødisk eller semittisk ”rasegruppe”. Han tilhører definitivt ikke den gresk-romerske kultur.

Antropologen og Harvard-professoren Carleton Stevens Coon sier på sin side at ”hvem den avbildede personen enn var, så har han en legemstype man i moderne tid gjenfinner hos sefardiske jøder.” Han trekker sammenlikning med det han kaller ”arabere av høy byrd.” ”Flere ortodokse jødiske rabbinere og forskere har sagt seg enige i at mannens skjegg og hårfasong stemmer med jødisk skikk i det første århundre.”

Et slående trekk ved avtrykket er en lang hårstripe (en hestehale) som går fra hodet og nedover til midt mellom skulderbladene. Historikeren Ian Wilson kaller dette ”det mest slående jødiske trekk”. Den tyske gammeltestamentlige teologen Hugo Gressmann og den franske historikeren Henri Daniel-Rops har vist at det var en vanlig hårfasong for jødiske menn på Jesu tid å ha håret samlet i en hårpisk eller hestehale i nakken (Andreassen, som ovenfor).

LIKKLEDET STAMMER FRA JERUSALEM:

AVTRYKK AV PLANTER: Avinoam Danin var en profan jøde, knyttet til University of Jerusalem. Foruten å være den største autoriteten på Israels flora, interesserte han seg sterkt for Likkledet i Torino. Faktisk laget han to floraer om de plantene han fant i avtrykk på Likkledet. Han hevdet at Kledet var ”Made in Jerusalem” og brukte blomsteravtrykkene som bevis. Bl.a. fant han slike avtrykk av fire planter som han kalte indikatorplanter. Disse lenket Kledet ikke bare til Israel, men til Jerusalem og byens umiddelbare nærhet. Disse var Zygophyllum nudosum, Gundelia tournefortii, Cistus creticus og Capparis aegyptia (svært spesielle arter som ikke har gode norske navn). Ifølge Danin er området mellom Jerusalem og Hebron det eneste stedet i verden hvor noen kunne plukke disse artene og plassere friske deler av dem på kroppen til mannen som ble lagt i Kledet (Danin:2010:54).

FUNN AV ET SPESIELT MINERAL SOM BARE FINS I JERUSALEM:

Wilson nevner også, som mange andre forfattere, en annen interessant observasjon som knytter Likkledet til Jerusalem og som er naturlig å nevne her: I blodsårene i mannens panne, nese, kne og særlig ved føttene er der ”skitt”, ørsmå partikler av søle, smågrus, sand – og her er det partikler av mineraler av en helt særegen kalkstein, kalt travertinsk aragonitt, ( http://www.shroud.com/pdfs/doclist.pdf ).

Spektralanalytisk har disse krystallene en ”slående likhet” med kalksteinprøver innhentet fra gamle graver i utkanten av Jerusalem og ved Damaskus-porten, den nærmest Golgata. Prøvene er identifiserte av krystallograf og kjemiker Joseph Kohlbeck, Hercules Aerospace Laboratory  i Salt Lake City; prøver er innhentet av arkeolog Eugenia Nitowski, oppgitt som ekspert på gamle graver ved Jerusalem. Resultatet er bekreftet av Levi Setti som brukte ”electron probe microscope” eller et ”scanning ion microprobe of high resolution” ved Enrico Fermi Laboratory  i Batavia, Illinois, USA. (Wilson and Barrie Schwortz 2000: 93; 144; Guscin 1998: 79; Kohlbeck & Nitowski 1986: 18-29; Zugibe 2005: 311; Svensson 2007: 93f.).

LITTERATUR:

Andreassen, Jostein: Likkledet i Torino. Et tegn for vår tid  (2011).

Bender, A. P.: Beliefs, rites, and customs of the jews connected with death, burial, and mourning. Jewish Quarterly Review, 7:101ff. (1895).

Brener, Anne: Mourning & Mitzvah. A Guided Journal for Walking the Mourner’s Path Through Grief to Healing (2014).

Carson, D.A.: The Gospel According to John. The Pillar New testament Commentary (1991).

Danby, Herbert: The Mishnah. Oxford University Press (1933).

Danin, Avinoam: Botany of the Shroud. The Story of Floral Images on the Shroud of Turin (2010).

Feinberg, Lynn Claire (red.): Talmud. Utvalgte tekster. Verdens hellige skrifter (2012).

Ganzfried, Rabbi Solomon: Code of Jewish Law. A Compilation of Jewish Laws and Customs (1927).

Guscin, Mark: The Oviedo Cloth (1998).

Hezser, Catherine (red.): The Oxford handbook of Jewish Daily Life in Roman Palestine (2010).

Iannone, John C.: The Three Clothes of Christ: The Emerging Treasures of Christianity  (2010).

Iannone, John C: The Mystery of the Shroud. The Case for Authenticity ( 2013).

King, Philip J. and Stager, Lawrence E: Life in Biblical Israel (2001)

Kohlbeck, Joseph A. & Nitowski, Eugenia L.: New Evidence May Explain Image on Shroud of Turin i: Biblical Archaeology Review July/August (1986).

Kraemer, Joel L.: Maimonides: The Life and World of One of Civilisation’s Greatest Minds (2010).

Köstenberger, Andreas J.: John. Baker Exegetical Commentary of the New Testament (2004).

Lamm; Maurice: The Jewish Way in Death and Mourning (1969).

Lavoie, Gilbert R: Unlocking the Secrets of the Shroud (1998).

Little, K.: The Holy Shroud of Turin and the Miracle of the Resurrection i: Christian Order, april 1994.

Marino, Father Joseph: First Century Burial Customs of the Jews (St. Louis Priory, 1987).

Meacham, William: The Rape of the Shroud of Turin (2005).

Mordechai, Shlomo: Order of Mourning in Cochin Jewish Tradition (2014).

Rabinowicz, Rabbi Tzvi: A Guide to Life. Jewish Laws and Customs of Mourning (1994)

Riemer, Jack (red.): Jewish Insights on Death and Mourning (1995).

Shultz, Brian: Dead Sea Discoveries, Vol. 13, 2 (2006).

Svensson, Niels: Det sande ansigt (2007).

Watson, Richard: A Biblical and Theological Dictionary: Explanatory of the History, Manners, and Customs of the Jews (1842).

Whiston, William (ed.): The Works of Josephus (1987).

Wilson, Edmund: The Scrolls from the Dead Sea (1955).

Wilson, Ian: The Blood and the Shroud (1998). 

Wilson, Ian and Schwortz, Barrie:The Turin Shroud: The Illustrated Evidence (2000).

Wolfson, Ron: A Time to Mourn, a Time to Comfort. A Guide to Jewish Bereavement (2005).

Zlotnick, Dov (overs.): The Tractate Mourning. (Semahot) Regulations Relating To Death, Burial, and Mourning. Yale Judaica Series Volume XVII (1966). (Side 55-88 detaljert om jødisk begravelsesskikk.) 

Zugibe, Frederick T.: The Crucifixtion of Jesus. A Forensic Inquiry (2005).

http://www.chabad.org/library/article_cdo/aid/282548/jewish/The-Basics.htm

http://en.wikipedia.org/wiki/Roland_de_Vaux#Archaeology_and_the_Dead_Sea_Scrolls

https://en.wikipedia.org/wiki/Qumran_cemetery

 

OM SPESIELT MINERAL FRA JERUSALEM: http://www.shroud.com/pdfs/doclist.pdf